IEA Norge

International Energy Agency, IEA, har som formål dels å kunne handle raskt ved eventuelle problemer med tilførselen av olje og dels redusere avhengigheten av olje. For å kunne handle raskt har man gjort avtaler om oljelagring, om raskt å kunne redusere forbruket og om å ta et felles ansvar for forsyningen. For å redusere oljeavhengigheten samarbeider man om utvikling og anvendelse av alternativ energi teknologi – renere og mer effektiv. Dette samarbeidet skjer først og fremst gjennom et antall program, også kalt Technology Agreements, (for tiden over 40 stk). Det juridiske dokument som regulerer samarbeidet kalles ”Technology Collaboration Program" (TCP).

Siden IEA ble grunnlagt har energibrukens påvirkning på miljø og klima blitt mer åpenbar. Utviklingen viser også at veksten i energibruken kommer i land utenfor den gamle medlemskretsen, først og fremst i Kina og India. IEAs arbeid rettes nå også mot disse forholdene. Programmene er derfor åpne også for ”ikke-medlemmer” som ønsker å bidra til teknologiutvikling og dra nytte av den.

IEA-programmene (basert på juridisk gyldige ”agreements”) er i dag den eneste globale form for teknologisamarbeide på energiområdet. Gjennom å utnytte denne funksjonen unngår man unødig dobbeltarbeid og man reduserer kostnadene samtidig som at utviklingstakten kan øke.  Dette er viktig da mange teknologiområder krever større innsats enn det noen av enkeltlandene selv kan greie. Utviklingen krever både global innsats og lokale tilpasninger.

Aktivitetene er i prinsippet basert på et samarbeid mellom regjeringer. De som deltar i programmene som ”Contracting Parties” må derfor være oppnevnt av sitt lands regjering (eller deres myndigheter). Utover dette deltar også et stort antall eksperter på ulike delområder. I mange program finnes også representanter for bedrifter og organisasjoner som mottar støtte fra sine lands myndigheter. Programmene er på denne måten selvstyrte og ledes av hver sin Executive Commitee, ExCo, som består av representanter for hver av kontraktspartnerne.

Gjennomføringen av programmene skjer ved at alle deltakerne tilfører ressurser, enten finansielt (cost-sharing) eller med arbeidsinnsats (task-sharing). Vanligvis finnes innslag av begge former, men en forskyvning mot ”task-sharing” har utviklet seg i de senere år. Ofte, men ikke alltid, fordeles kostnadene i forhold til landenes størrelse i den aktuelle sammenhengen, slik at store land betaler mer.

Den som er interessert i et spesifikt program kan finne en inngangsportal i menyen til venstre. Her vil det være link til programmets hjemmeside og de respektive norske representantene i programmene.

Publisert av: Karen Bruusgaard - 04.mai.2016